Jeg vil starte med å si at jeg fikk kritikk fra flere hold etter mitt forrige innlegg, som var i overkant langt. Kritikken kom fra den yngre garde, som mente de ikke hadde konsentrasjon til å bruke 5 min på å lese et så langt dokument.
Jeg tar ikke kritikken innover meg. Denne bloggen er myntet på folk som er glade i og lese bøker, og derfor ikke lar seg skremme av å lese flere sider av gangen.
Men dette innlegget blir kort, mer fordi jeg ikke har så meget på hjertet (det sa jeg forrige gang også).
Gledelig adventstid!
Ja, for det er den tiden. Selv her i de tredve varmegrader har de omfavnet det glade julebudskap som inkluderer juletrær i gull, nissedamer i bikini og også mer konvensjonell pynt. Men jeg har vært gjennom dette før; jul i varmen funker ikke for meg. Det er som om det hele er en løgn, noe butikkene finner opp for å selge flere varer. Jeg får håpe ånden kommer over meg når jeg lander på gardermoen 22 desember. Det vil den nok.
I går var det valg. Og MAS vant en brakseier. De fikk sine 2/3 i senatet, som betyr at de kan endre grunnloven uten at lovforslagene blir stoppet av opposisjonen. Dette betyr at partiet nå virkelig kan begynne å sette i gang endringsprossessene. Noe jeg virkelig håper de gjør! Faren for hviling på laurbærene er nok tilstede, men man må jo være optimistisk.
Det hele gikk rolig for seg i går. Veldig rolig. Så rolig at vi nesten ikke merket at det var valg. Men nå er vi jo også i Santa Cruz da, ikke stedet hvor folk er kjent for å ta til gatene når de er fornøyd/misfornøyd/likegyldige. Og med tanke på gårsdagens resultat er det kanskje ikke så rart, denne byen er jo opposisjonens stronghold.
Men vi hadde en fin dag (Håvard, Hanna og meg). Vi besøkte først et slitent valglokale, og sto å observerte mens vi utga oss for å være viktige valgobservatører fra det kalde nord. Jeg tror Håvards mohawkfrisyre avslørte oss.
Senere på dagen ble vi med Santos fra "Trabajadores Sociales", som driver uavhengig valgmonitorering. Altså ser til at alt går rolig for seg. Han tok oss med til et valglokale (i en skole, akkurat som hjemme) hvor vi fikk bivåne stemmeopptellingen.
Alt var stengt i byen den dagen, slik er praksisen her. Selv ikke biler får lov til å bevege seg rundt. Og tre dager før valget må all valgkamp opphøre.
I forkant av valget var det mange som var redd for at det skulle bli opptøyer her i byen, etter det som skjedde i september i fjor (som jeg skrev om i forrige innlegg). Men det virker som om opposisjonen har delvis resignert, og det var heldigvis ikke noe bråk å spore.
Hva har skjedd siden sist? Jeg var en siste uke tilbake på bygda, og det ble noen merkelige dager. Min bestefar her nede, han med fela, hadde dødd rett før jeg kom (skrev jeg om dette forrige gang?) og stemningen var naturlig nok nedtrykt. Begravelsen var overstått, men her nede varer denne prossessen lengre enn hjemme. Én hel uke til ende faktisk. Hver kveld samlet store deler av landsbyen seg i huset vårt, for en minnestund rundt det provisoriske alteret. Presten holdt daglige minnegudstjenester. Det hele ble avsluttet med at vi grillet en hel ku, og samlet landsbyen for å minnes bestefar. Det var fint å være med på dette, men uken ble preget av mye gråting, sorg og tenners gnissel. Stakkars bestemor. Min fantastiske bestemor, som er husets sjef. Da jeg kom tilbake til AC, kom hun gråtende mot meg mens hun ropte "alex, jeg er helt alene". Det var fryktelig trist å se henne slik, men hun er tøff og kommer seg videre. Hun har heldigvis en stor familie som tar vare på henne, inkludert sin egen mor på 105.
På onsdag drar jeg trolig til La Paz, hvis ikke det blir en tur til Concepcion i morgen. Der skal alle fra Chiquitania som jobbet med HIV/AIDS-prosjektet møtes for et storslagent arrangement. Blant annet skal min vertsfar spille teater, det skulle jeg gjerne fått med meg. Gleder meg til å komme til høylandet, og trenger heldigvis ikke frykte lufta der oppe. Har vært gjennom den første testen, og lungene mine takler høyden utmerket. Jeg kunne nok klatret Mount Everest, hadde jeg bare vært i litt bedre form. Å jada.
Håper alle har det vel med seg og sitt.
Snart er det jul. Hurra.
Og vi skal sees igjen!
mandag 7. desember 2009
mandag 23. november 2009
ET INNLEGG AV TYPEN COMEBACK
Buenas tardes!
Nå var det jaggu meg gått en måned siden siste innlegg, ergo et perfekt tidspunkt for å vekke til live en gammel venn.
Man skulle vel gjerne tro at jeg hadde mye på hjertet etter all denne tid, og det kan forsåvidt stemme, men jeg har en lei tendens til å glemme fort og blande sammen fortid og nåtid. Men et lite sammendrag skal jeg nok klare å distribuere ut til de tusener på tusener av pc'er som følger bloggen min med argusøyne.
I skrivende stund sitter jeg på gringo-hangout nummer én i Santa Cruz, cafeen 24. Her venter jeg på bussen som skal ta meg hjem til AC i kveldingen en gang. Mer busskjøring. Passer meg perfekt etter at jeg de siste to døgn har rullet avgårde på ymse landeveier fra Cusco i Peru til Santa Cruz. Samfulle 30 timer har det tatt. Vi har nemlig nettopp gjennomlevd våre tre sårt tildelte feriedager (vi måtte ut av landet for å fornye visum). Jeg kunne gjort det enkelt og dratt til Argentina, Brasil eller Chile men Macchu Picchu kallet som en gammel drøm i det fjerne, og jeg bestemte meg for at bussbonanza fikk være bussbonanza. (I ettertid har det vist seg å være en klok plan. De som dro til Argentina sitter fortsatt fast i en liten stusselig grenseby, min nabo Åsta inkludert. De slipper ikke inn i landet igjen, fordi man bare får tildelt 90 dagers visum i hvert land pr år. Vi perureisende må ha en spesiell karma, for på grensen gikk det helt smertefritt for vår del)
Sammen med Kaja, Kristian, Ingjerd og Eirin (de fire som bor i høylandet), forlot vi Cochabamba forrige tirsdag. Her hadde hele brigaden vært samlet for et lite politisk program, i et flott lite herberge/konferanselokale administrert av en pedantisk og paranoid gammel mann med skyggelue.
Dagene ble fylt med spennende foredrag om medienes rolle i politikken, valgkampprat, regionalt samarbeid i sør-amerika og fortellingen om vannkrigen i Cochabamba på starten av 00-tallet. Dette var ikke en vannkrig i ordets rette forstand, noe som forsåvidt hadde vært litt festlig og kanskje like effektivt, men store opptøyer organisert fra grasrota mot den lokale byadministrasjonen som hadde solgt unna rettighetene til alt vann (inkludert det som faller fra himmelen) de neste førti år, til et trans-nasjonalt konsortium ved navn Aguas del Tunari. I løpet av noen måneder av vinteren i år 2000, samlet opptøyene en voldsom kraft og de fikk nok tyngde bak sine krav til at avtalen ble annullert. Vann er en menneskerettighet som alle har rett på, og som ikke kan behandles som en vare på lik linje med f. eks elektrisitet og gass var parolen.
Mange mener at disse demonstrasjonene representerte selve starten på den voldsomme mobilisering man har sett på den Bolivianske grasrota det siste tiåret, som kuliminerte med at Evo ble valgt til president i 2005. For mer om vannkrigen, google i vei. Det er ganske så spennende.
På onsdag rullet jeg altså inn i det sagnomsuste Bolivianske høyland for første gang, men opplevelsen ble delvis blendet av tåken som lå som et teppe over millionbyen La Paz. På 4000 meter ligger Bolivias hovedstad (deler denne tittel med Sucre) og flotter seg i en dal, omringet av åser og høye fjell på alle sider. På disse åskammene har det de siste tiår vokst frem en helt ny by, nemlig El Alto. Migranter fra landsbygda som har ønsket å søke lykken i La Paz, har som oftest endt opp her. Å kalle det en by er nok allikevel en overdrivelse, selv om innbyggertallet har passert millionen. Det er vel mer en tilfeldig sammenslutning av tusenvis av hus, som har blitt reist etterhvert som etterspørselen har økt. Derfor finnes det intet sentrum, ingen butikker, lite av det man forventer å finne i en moderne by. Men mange sosiale organisasjoner har sitt tilholdssted her hvor støtten til president Evo er større en noe annet sted i landet. Mine to medbrigadister Ingjerd og Eirin bor i El Altos, og jobber i organisasjonen CEADL. De driver med info- og opplysningsarbeid rettet mot byens ungdom, og det virker som de har det veldig spennende. En liten kuriositet er at Ingjerd bor sammen med en lama, dette lille dyret som Inkaene en gang domestikerte (?) ut fra en liten fjellkamel. Eksotisk skal det være. Forresten har min gode venn Lars (som jeg bodde med i sør-afrika, også nettopp flyttet til El Alto). Utrolig nok har jeg ennå ikke hatt tid til å møte han, men de siste ukene i Bolivia skal stå i gjenforeningens tegn. Forhåpentligvis)
Vi brigadistene skal alle altså samles i La Paz i starten av desember, og jeg lover da å fortelle mer om disse to snodige byene som jeg umiddelbart ble veldig fascinert av.
Tilbake til fortellingen: tolv timer etter ankomst La Paz, satt vi våre føtter på Peruansk grunn, nærmere bestemt i byen Cusco, inkaenes gamle hovedstad. En flott liten kolonial by ved første øyekast, svært slitsom etter et par dager. Kan nok gi Venezia kamp i konkurransen om å være turisthovedstad nummer én her i verden. Dette er nemlig inngangsporten til underverket Macchu Picchu. Den tiden er dessverre over da man i ro og fred kunne vandre rundt på Unescovernet område, uten å ufrivillig havne midt i "Lions Club of Nebraska"'s turistog og overhøre diskusjoner om hvorvidt inkaene kunne snakke med lamaene eller ikke.
Men storslagent var det for all del. Allerede klokken fire sto vi opp for å få med oss turen til toppen av Waynu (?) Picchu, et fjell som gir fantastisk utsikt over den gamle inkabyen.
Jeg og Kristian klatret den steinbratte fjellsiden, og klamme og slitne nådde vi toppen bare for å bli møtt av et altoverskyggende tåkehav og en liten hund som hadde nådd toppen før oss. Vi mistet motet.
Der oppe ble vi sittende et par timer, med andre turgåere fra fjernt og nær (selvfølgelig en bergenser blant dem) og vente på at væregudene/inkagudene skulle skifte humør og gi oss vestlige opplevelsesturister noe å skryte av i albumet.
Først da vi var halvveis nede igjen lettet tåken, men da var det ikke snakk om å snu og vi fikk heller leve i troen om at gudene hadde sett oss. Det var da noe.
Vi leide en guide, og fikk en grundig innføring i Inkaenes liv og lage.
Macchu Picchu lå i flere hundre år (spanjolene fant aldri byen) tildekket av slyngplanter, mose og andre grønne vekster og ble først "funnet" av amerikaneren Hiram Bingham i 1911. Da hadde riktignok flere lokale urfolksgrupper visst om området i lang tid, men de hadde hverken ønske om eller ressursene til å gjøre MP verdenskjent. Den muligheten lot ikke Hiram gå fra seg, og hans team gjorde unektelig en god jobb med restaureringen.
Det syntes tydeligvis professoren selv også, så han tok likegreit med seg alt av gull og glitter som ble funnet på området tilbake til sitt mørkeloft på Yale University.
Macchu Picchu var fantastisk, og like ufattelig som jeg hadde trodd før jeg kom dit.
Hele gjengen var fornøyd med at vi hadde lagt ut på dette eventyret, selv om ferien i all hovedsak ble en eneste lang busstur.
Den siste tiden i Aguascalientes har vært veldig fin, mye takket være at vi har gjort mer arbeid den siste måneden enn i de to første til sammen. Sammen med fatter'n og Åsta's mor har vi dratt rundt til de fleste små landsbyer i nærområdet, og holdt vårt lille foredrag om HIV. Både hvordan viruset smitter, hvilke symptomer det har og hvordan man best mulig kan forebygge spredning. Vårt (meg og Åsta's) bidrag har hovedsaklig bestått av å snakke om våre norske erfaringer, og viktigheten av å informere om både dette temaet og andre kjønnsykdommer i tidlig skolealder.
Det var skremmende, men ikke overraskende, og bli minnet på hvor lite kunnskap om sykdommen som fantes der ute. HIV er fortsatt en "ny" sykdom i Bolivia, og akkurat som i Norge på 80-tallet, er det knyttet mye tabu og uvitenhet om mot viruset.
Dette arbeidet er utvilsomt svært viktig, allerede har de første smittetilfellene blitt registrert i Robore (byen som er en halvtime unna AC). Det store problemet er at HIV-test bare kan taes i Santa Cruz, og det er naturligvis mange som ikke har råd til å dra inn til byen bare av den grunn. Ettersom HIV er en symptomfri sykdom (symptomene kommer først når man eventuelt får AIDS)kan man leve med HIV i lang tid uten å vite det. Det er en "skjult" sykdom.
De bakenforliggende årsakene til spredningen av viruset er ofte knyttet opp mot andre problemer som de Chiquitanske lokalsamfunnene må hanskes med. Kvinners undertrykte rolle i hjemmet, overdrevent alkoholforbruk blant menn og vold mot kvinner er bare noen av utfordringene som både direkte og indirekte kan påvirke spredningen av HIV/AIDS.
Vi har i liten grad snakket om situasjonen i Afrika, fordi det fort kunne fremstått som skremselspropaganda men også fordi få folk har hørt om kontinentet. Hjemme i Norge vet vi jo alt om hvor dramatiske konsekvenser sykdommen har fått i mange afrikanske land.
Det er både svært spennende og litt alarmerende og være en del av dette arbeidet. Jeg er redd for hvordan det vil utvikle seg hvis ikke bevisstheten blant folk flest øker. Vi har lagt stor vekt på viktigheten av bruk av kondomer, og fortalt at alle unge i Norge bruker denne type prevensjon (for eksempelets skyld). Men veien er nok lang å gå før dette blir både sosialt akseptert og vanlig blant unge folk på bygda.
Riktignok skal det sies at på disse helsemessene vi har vært med på å arrangere (jeg har holdt et foredrag for en skoleklasse alene sammen med våre tyske kompanine. Det var en milepæl for undertegnede) har bygdas ungdom vist seg fra sin beste side. Kunnskapsnivået har vært svært høyt, og de har deltatt med dikt, teater og musikk som de selv har laget. Forhåpentligvis vil den neste generasjonen ta problemet på alvor, og gjøre alt de kan for å forhindre videre spredning.
I kveld drar jeg altså tilbake til AC for siste gang. Vi skal ha et par foredrag denne uken, før jeg drar tilbake til Santa Cruz neste uke. Det skal bli rart å si adjø til familien, jeg har nok blitt mer knytet til dem enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det har vært særlig fint å ha en bestefar for første gang, selv om han er av den surrete typen.
Forhåpentligvis skal vi få arrangert en liten fest før vi drar, og diske opp med det norskeste vi klarer å finne på supermarkedet. Som antageligvis blir kjøtt og spaghetti.
Serverte norsk grøt fra pose og morrpølse fra Hardager for noen uker siden. Var en medium suksess.
Vi skriver altså 23 november i dag, det betyr at vi bare er knappe to uker unna valget. Da skal jeg etter all sannsynlighet befinne meg her i byen, og bli med feministorganisasjonen Colectivo Rebeldia i deres valgkamp. Det er en gjeng på en 8-10 knalltøffe damer som har stått på barrikadene for kvinners rettigheter siden 80-tallet. Det er de som har administrert vårt prosjekt fra Santa Cruz, og vi har jobbet med dem flere ganger i forbindelse med helsemessene som har blitt arrangert ute hos oss på landsbygda. Spesielt inspirerende har det vært å samarbeide med selve primus motor (hvertfall det inntrykket vi får) i organisasjonen, Lupe Perez. Hun er en middelaldrende (politisk korrekt?) dame fra Cuba, som har bodd i Bolivia siden hun fant kjærligheten her for et uvisst antall år siden. Makan til kompromissløs og faglig sterk dame har denne gutten sjelden møtt. Hun kan være ganske så krevende for sine omgivelser, men det er nok fordi hun tør å sette krav til folk. Det skal bli spennende å være eneste hann blant disse hunner, de første ti dagene i desember.
Santa Cruz kommer nok til å stå i fokus både før og etter valget. Men ikke nødvendigvis av positive årsaker. Det her i denne byen hvor opposisjonen til president Evo Morales står sterkest, og de vegrer seg ikke for å ta de fleste midler i bruk for å forhindre at MAS skal få fem nye år i regjeringslokalene i La Paz. Her husker man med gru tilbake til september i fjor, hvor aktører fra ytterste høyre fløy gikk til fysisk angrep på tilhengere av regjeringspartiet, og ramponerte og satte fyr på mange kontorer til sosiale organisasjoner og urfolksgrupper. I nabostaten Pando ble 15 personer drept, og 37 skadet i en massakre som er blitt linket opp mot diverse høystående personer på den politiske høyresida, inkludert lederen for det største opposisjonspartiet under ledelse av den ikke helt stuerene militærtoppen, Manfred Reyes. Det eneste positive jeg kan finne på å si om han, er at partiet har en svært fengende valgkampssang.
Seneste i forrige uke ble fem MAS-tilhengere skadet, da de ble angrepet av studenter fra høyresiden ved det statlige universitetet i La Paz. President Morales var kommet for å holde en av sine mange pre-valg taler, og dette ble ikke godt tatt imot av høyresidas tilhengere. Dessverre kan dette ha vist seg å bare være en forsmak på det som kommer til å skje de nærmeste ukene.
Jeg lover å holde meg unna det eventuelle bråket som kommer til å oppstå, og skal heldigvis geleides trykt rundt i gatene i Lupe's favn. Ingen tør uansett å bråke med henne.
For mer om valgkampen kan dere lese et innlegg av min koordinator Reidun, på LAG's hjemmesider: http://www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/11226.html
Da har jeg hvertfall oppdatert dere på et par felter. Når jeg kommer til Santa Cruz neste uke, skal jeg forsøke å oppdatere litt hyppigere. Kanskje jeg tilogmed holder en valgvake?
Hipp hipp hurra!
Her er jula i gang på hvert et gatehjørne, og jeg gleder meg merker jeg!
PS. Erika Paola, min medbrigadist som har jobbet i Colectivo Rebeldia her i Santa Cruz, dro hjem til Norge i forrige uke. Hun hadde fått 7(!) magesår, og det var ikke medesinsk forsvarlig å bli værende i Bolivia. Det var trist å si adjø til henne i Cochabamba, men hun blir med oss videre. Vi avslutter med å takke svenskene for Skype.
Nå var det jaggu meg gått en måned siden siste innlegg, ergo et perfekt tidspunkt for å vekke til live en gammel venn.
Man skulle vel gjerne tro at jeg hadde mye på hjertet etter all denne tid, og det kan forsåvidt stemme, men jeg har en lei tendens til å glemme fort og blande sammen fortid og nåtid. Men et lite sammendrag skal jeg nok klare å distribuere ut til de tusener på tusener av pc'er som følger bloggen min med argusøyne.
I skrivende stund sitter jeg på gringo-hangout nummer én i Santa Cruz, cafeen 24. Her venter jeg på bussen som skal ta meg hjem til AC i kveldingen en gang. Mer busskjøring. Passer meg perfekt etter at jeg de siste to døgn har rullet avgårde på ymse landeveier fra Cusco i Peru til Santa Cruz. Samfulle 30 timer har det tatt. Vi har nemlig nettopp gjennomlevd våre tre sårt tildelte feriedager (vi måtte ut av landet for å fornye visum). Jeg kunne gjort det enkelt og dratt til Argentina, Brasil eller Chile men Macchu Picchu kallet som en gammel drøm i det fjerne, og jeg bestemte meg for at bussbonanza fikk være bussbonanza. (I ettertid har det vist seg å være en klok plan. De som dro til Argentina sitter fortsatt fast i en liten stusselig grenseby, min nabo Åsta inkludert. De slipper ikke inn i landet igjen, fordi man bare får tildelt 90 dagers visum i hvert land pr år. Vi perureisende må ha en spesiell karma, for på grensen gikk det helt smertefritt for vår del)
Sammen med Kaja, Kristian, Ingjerd og Eirin (de fire som bor i høylandet), forlot vi Cochabamba forrige tirsdag. Her hadde hele brigaden vært samlet for et lite politisk program, i et flott lite herberge/konferanselokale administrert av en pedantisk og paranoid gammel mann med skyggelue.
Dagene ble fylt med spennende foredrag om medienes rolle i politikken, valgkampprat, regionalt samarbeid i sør-amerika og fortellingen om vannkrigen i Cochabamba på starten av 00-tallet. Dette var ikke en vannkrig i ordets rette forstand, noe som forsåvidt hadde vært litt festlig og kanskje like effektivt, men store opptøyer organisert fra grasrota mot den lokale byadministrasjonen som hadde solgt unna rettighetene til alt vann (inkludert det som faller fra himmelen) de neste førti år, til et trans-nasjonalt konsortium ved navn Aguas del Tunari. I løpet av noen måneder av vinteren i år 2000, samlet opptøyene en voldsom kraft og de fikk nok tyngde bak sine krav til at avtalen ble annullert. Vann er en menneskerettighet som alle har rett på, og som ikke kan behandles som en vare på lik linje med f. eks elektrisitet og gass var parolen.
Mange mener at disse demonstrasjonene representerte selve starten på den voldsomme mobilisering man har sett på den Bolivianske grasrota det siste tiåret, som kuliminerte med at Evo ble valgt til president i 2005. For mer om vannkrigen, google i vei. Det er ganske så spennende.
På onsdag rullet jeg altså inn i det sagnomsuste Bolivianske høyland for første gang, men opplevelsen ble delvis blendet av tåken som lå som et teppe over millionbyen La Paz. På 4000 meter ligger Bolivias hovedstad (deler denne tittel med Sucre) og flotter seg i en dal, omringet av åser og høye fjell på alle sider. På disse åskammene har det de siste tiår vokst frem en helt ny by, nemlig El Alto. Migranter fra landsbygda som har ønsket å søke lykken i La Paz, har som oftest endt opp her. Å kalle det en by er nok allikevel en overdrivelse, selv om innbyggertallet har passert millionen. Det er vel mer en tilfeldig sammenslutning av tusenvis av hus, som har blitt reist etterhvert som etterspørselen har økt. Derfor finnes det intet sentrum, ingen butikker, lite av det man forventer å finne i en moderne by. Men mange sosiale organisasjoner har sitt tilholdssted her hvor støtten til president Evo er større en noe annet sted i landet. Mine to medbrigadister Ingjerd og Eirin bor i El Altos, og jobber i organisasjonen CEADL. De driver med info- og opplysningsarbeid rettet mot byens ungdom, og det virker som de har det veldig spennende. En liten kuriositet er at Ingjerd bor sammen med en lama, dette lille dyret som Inkaene en gang domestikerte (?) ut fra en liten fjellkamel. Eksotisk skal det være. Forresten har min gode venn Lars (som jeg bodde med i sør-afrika, også nettopp flyttet til El Alto). Utrolig nok har jeg ennå ikke hatt tid til å møte han, men de siste ukene i Bolivia skal stå i gjenforeningens tegn. Forhåpentligvis)
Vi brigadistene skal alle altså samles i La Paz i starten av desember, og jeg lover da å fortelle mer om disse to snodige byene som jeg umiddelbart ble veldig fascinert av.
Tilbake til fortellingen: tolv timer etter ankomst La Paz, satt vi våre føtter på Peruansk grunn, nærmere bestemt i byen Cusco, inkaenes gamle hovedstad. En flott liten kolonial by ved første øyekast, svært slitsom etter et par dager. Kan nok gi Venezia kamp i konkurransen om å være turisthovedstad nummer én her i verden. Dette er nemlig inngangsporten til underverket Macchu Picchu. Den tiden er dessverre over da man i ro og fred kunne vandre rundt på Unescovernet område, uten å ufrivillig havne midt i "Lions Club of Nebraska"'s turistog og overhøre diskusjoner om hvorvidt inkaene kunne snakke med lamaene eller ikke.
Men storslagent var det for all del. Allerede klokken fire sto vi opp for å få med oss turen til toppen av Waynu (?) Picchu, et fjell som gir fantastisk utsikt over den gamle inkabyen.
Jeg og Kristian klatret den steinbratte fjellsiden, og klamme og slitne nådde vi toppen bare for å bli møtt av et altoverskyggende tåkehav og en liten hund som hadde nådd toppen før oss. Vi mistet motet.
Der oppe ble vi sittende et par timer, med andre turgåere fra fjernt og nær (selvfølgelig en bergenser blant dem) og vente på at væregudene/inkagudene skulle skifte humør og gi oss vestlige opplevelsesturister noe å skryte av i albumet.
Først da vi var halvveis nede igjen lettet tåken, men da var det ikke snakk om å snu og vi fikk heller leve i troen om at gudene hadde sett oss. Det var da noe.
Vi leide en guide, og fikk en grundig innføring i Inkaenes liv og lage.
Macchu Picchu lå i flere hundre år (spanjolene fant aldri byen) tildekket av slyngplanter, mose og andre grønne vekster og ble først "funnet" av amerikaneren Hiram Bingham i 1911. Da hadde riktignok flere lokale urfolksgrupper visst om området i lang tid, men de hadde hverken ønske om eller ressursene til å gjøre MP verdenskjent. Den muligheten lot ikke Hiram gå fra seg, og hans team gjorde unektelig en god jobb med restaureringen.
Det syntes tydeligvis professoren selv også, så han tok likegreit med seg alt av gull og glitter som ble funnet på området tilbake til sitt mørkeloft på Yale University.
Macchu Picchu var fantastisk, og like ufattelig som jeg hadde trodd før jeg kom dit.
Hele gjengen var fornøyd med at vi hadde lagt ut på dette eventyret, selv om ferien i all hovedsak ble en eneste lang busstur.
Den siste tiden i Aguascalientes har vært veldig fin, mye takket være at vi har gjort mer arbeid den siste måneden enn i de to første til sammen. Sammen med fatter'n og Åsta's mor har vi dratt rundt til de fleste små landsbyer i nærområdet, og holdt vårt lille foredrag om HIV. Både hvordan viruset smitter, hvilke symptomer det har og hvordan man best mulig kan forebygge spredning. Vårt (meg og Åsta's) bidrag har hovedsaklig bestått av å snakke om våre norske erfaringer, og viktigheten av å informere om både dette temaet og andre kjønnsykdommer i tidlig skolealder.
Det var skremmende, men ikke overraskende, og bli minnet på hvor lite kunnskap om sykdommen som fantes der ute. HIV er fortsatt en "ny" sykdom i Bolivia, og akkurat som i Norge på 80-tallet, er det knyttet mye tabu og uvitenhet om mot viruset.
Dette arbeidet er utvilsomt svært viktig, allerede har de første smittetilfellene blitt registrert i Robore (byen som er en halvtime unna AC). Det store problemet er at HIV-test bare kan taes i Santa Cruz, og det er naturligvis mange som ikke har råd til å dra inn til byen bare av den grunn. Ettersom HIV er en symptomfri sykdom (symptomene kommer først når man eventuelt får AIDS)kan man leve med HIV i lang tid uten å vite det. Det er en "skjult" sykdom.
De bakenforliggende årsakene til spredningen av viruset er ofte knyttet opp mot andre problemer som de Chiquitanske lokalsamfunnene må hanskes med. Kvinners undertrykte rolle i hjemmet, overdrevent alkoholforbruk blant menn og vold mot kvinner er bare noen av utfordringene som både direkte og indirekte kan påvirke spredningen av HIV/AIDS.
Vi har i liten grad snakket om situasjonen i Afrika, fordi det fort kunne fremstått som skremselspropaganda men også fordi få folk har hørt om kontinentet. Hjemme i Norge vet vi jo alt om hvor dramatiske konsekvenser sykdommen har fått i mange afrikanske land.
Det er både svært spennende og litt alarmerende og være en del av dette arbeidet. Jeg er redd for hvordan det vil utvikle seg hvis ikke bevisstheten blant folk flest øker. Vi har lagt stor vekt på viktigheten av bruk av kondomer, og fortalt at alle unge i Norge bruker denne type prevensjon (for eksempelets skyld). Men veien er nok lang å gå før dette blir både sosialt akseptert og vanlig blant unge folk på bygda.
Riktignok skal det sies at på disse helsemessene vi har vært med på å arrangere (jeg har holdt et foredrag for en skoleklasse alene sammen med våre tyske kompanine. Det var en milepæl for undertegnede) har bygdas ungdom vist seg fra sin beste side. Kunnskapsnivået har vært svært høyt, og de har deltatt med dikt, teater og musikk som de selv har laget. Forhåpentligvis vil den neste generasjonen ta problemet på alvor, og gjøre alt de kan for å forhindre videre spredning.
I kveld drar jeg altså tilbake til AC for siste gang. Vi skal ha et par foredrag denne uken, før jeg drar tilbake til Santa Cruz neste uke. Det skal bli rart å si adjø til familien, jeg har nok blitt mer knytet til dem enn jeg hadde sett for meg på forhånd. Det har vært særlig fint å ha en bestefar for første gang, selv om han er av den surrete typen.
Forhåpentligvis skal vi få arrangert en liten fest før vi drar, og diske opp med det norskeste vi klarer å finne på supermarkedet. Som antageligvis blir kjøtt og spaghetti.
Serverte norsk grøt fra pose og morrpølse fra Hardager for noen uker siden. Var en medium suksess.
Vi skriver altså 23 november i dag, det betyr at vi bare er knappe to uker unna valget. Da skal jeg etter all sannsynlighet befinne meg her i byen, og bli med feministorganisasjonen Colectivo Rebeldia i deres valgkamp. Det er en gjeng på en 8-10 knalltøffe damer som har stått på barrikadene for kvinners rettigheter siden 80-tallet. Det er de som har administrert vårt prosjekt fra Santa Cruz, og vi har jobbet med dem flere ganger i forbindelse med helsemessene som har blitt arrangert ute hos oss på landsbygda. Spesielt inspirerende har det vært å samarbeide med selve primus motor (hvertfall det inntrykket vi får) i organisasjonen, Lupe Perez. Hun er en middelaldrende (politisk korrekt?) dame fra Cuba, som har bodd i Bolivia siden hun fant kjærligheten her for et uvisst antall år siden. Makan til kompromissløs og faglig sterk dame har denne gutten sjelden møtt. Hun kan være ganske så krevende for sine omgivelser, men det er nok fordi hun tør å sette krav til folk. Det skal bli spennende å være eneste hann blant disse hunner, de første ti dagene i desember.
Santa Cruz kommer nok til å stå i fokus både før og etter valget. Men ikke nødvendigvis av positive årsaker. Det her i denne byen hvor opposisjonen til president Evo Morales står sterkest, og de vegrer seg ikke for å ta de fleste midler i bruk for å forhindre at MAS skal få fem nye år i regjeringslokalene i La Paz. Her husker man med gru tilbake til september i fjor, hvor aktører fra ytterste høyre fløy gikk til fysisk angrep på tilhengere av regjeringspartiet, og ramponerte og satte fyr på mange kontorer til sosiale organisasjoner og urfolksgrupper. I nabostaten Pando ble 15 personer drept, og 37 skadet i en massakre som er blitt linket opp mot diverse høystående personer på den politiske høyresida, inkludert lederen for det største opposisjonspartiet under ledelse av den ikke helt stuerene militærtoppen, Manfred Reyes. Det eneste positive jeg kan finne på å si om han, er at partiet har en svært fengende valgkampssang.
Seneste i forrige uke ble fem MAS-tilhengere skadet, da de ble angrepet av studenter fra høyresiden ved det statlige universitetet i La Paz. President Morales var kommet for å holde en av sine mange pre-valg taler, og dette ble ikke godt tatt imot av høyresidas tilhengere. Dessverre kan dette ha vist seg å bare være en forsmak på det som kommer til å skje de nærmeste ukene.
Jeg lover å holde meg unna det eventuelle bråket som kommer til å oppstå, og skal heldigvis geleides trykt rundt i gatene i Lupe's favn. Ingen tør uansett å bråke med henne.
For mer om valgkampen kan dere lese et innlegg av min koordinator Reidun, på LAG's hjemmesider: http://www.latin-amerikagruppene.no/Artikler/11226.html
Da har jeg hvertfall oppdatert dere på et par felter. Når jeg kommer til Santa Cruz neste uke, skal jeg forsøke å oppdatere litt hyppigere. Kanskje jeg tilogmed holder en valgvake?
Hipp hipp hurra!
Her er jula i gang på hvert et gatehjørne, og jeg gleder meg merker jeg!
PS. Erika Paola, min medbrigadist som har jobbet i Colectivo Rebeldia her i Santa Cruz, dro hjem til Norge i forrige uke. Hun hadde fått 7(!) magesår, og det var ikke medesinsk forsvarlig å bli værende i Bolivia. Det var trist å si adjø til henne i Cochabamba, men hun blir med oss videre. Vi avslutter med å takke svenskene for Skype.
torsdag 22. oktober 2009
HVIL I FRED, UNGE CHE
Vårt andre politiske program, hvor hele brigaden igjen skulle samles, ble avholdt i Vallegrande, byen der våre medbrigadister Hanna og Håvard bor denne høsten. De har vært med i arrangementskomiteen til det femte ”Encuentro Social Alternativo”, som er et sosialt stormøte for aktivister fra hele Latin-Amerika, og som var hovedårsaken til at vi dro til Vallegrande denne uken. Byen ligger oppe i fjellheimen, ca seks timer på kronglete veier fra Santa Cruz, hvor man kjører forbi storslagne fjellformasjoner, alpeinspirerte hus som gir deg følelsen av plutselig å være i Østerrike, og en litt malplassert fasanfarm. Herlig. Fremme i Vallegrande ble vi møtt av en bitende kulde, ca tredve grader kaldere enn det jeg har vært vant til disse første ukene i Bolivia. Det var en utfordring. Glad var jeg for at jeg i siste liten hadde husket å pakke superundertøyet mitt i all hast hjemme i Norge.
Det var fint å se de andre brigadistene igjen, og vi hadde naturlig nok mye på hjertet. Både glede og smerte. Noen har virkelig funnet seg til rette og fått mange spennende oppgaver i sine organisasjoner, mens andre har fått et ublidt møte med Boliviansk tid og lovnader som ikke blir holdt. Men det var godt å høre at vi ikke var de eneste som hadde gjort lite nevenyttig i første arbeidsperiode. I andres elendighet finner man trøst, sa en vis mann en gang. Med det sier jeg ikke at jeg har hatt det elendig altså. Snarere tvert imot. Jevnt over var riktignok alle ved godt mot, og stemningen var fin selv om vi ikke umiddelbart fant tilbake den gruppedynamikken som vi hadde i Norge og under første politiske program. Det var heller kanskje ikke så rart med tanke på at alle hadde startet et nytt liv på egenhånd, og dermed blitt vant til å stå på egne ben.
Våre koordinatorer, Jose og Reidun, hadde leid et hus midt i Vallegrande by til oss. Med kjøkken, to bad og fire soverom. Så var vi også atten stykker som skulle sove der. Oss, koordinatorer, de to brasilianerne, deres koordinator og to andre som hadde spurt pent. Byen er ikke stor, ca 10.000 innbyggere, man kan gå gjennom byen på 10 min. Som bortimot alle andre byer i LA, er sentrum sentrert rundt plazaen og kirken, for øvrig et svært viktig samlingspunkt i denne byen hvor de fleste innbyggerne er religiøse. Dette er en av årsakene til at opposisjonen mot Evo og den sittende regjering er sterk i denne regionen. Mange mener de i altfor stor grad har distansert seg fra katolisismen og at den nye grunnloven går på akkord med det skrevne ord. Derfor var det for så vidt et paradoks at man skulle arrangere et sosialt stormøte her, med 3000 mennesker som unisont går rundt i gatene og synger hyllestviser til Evo og Che.
Det vil si; 3000 mennesker var det antallet som arrangørene hadde forespeilet kunne komme. To dager før ESA startet var tallene oppjustert til 5000, etter at en ukjent informant hadde ringt kontoret fra Santa Cruz. Svært lite av det praktiske var på dette tidspunkt, ordnet. Vi virret rundt i gatene og så for oss det komplette kaos som skulle komme. Argentinske drukkenbolter som sovner på fortauet, chilenske sirkusartister som gjør bondens åker om til en utendørsscene. Denne byen var ikke forberedt, det virket knapt som om innbyggerne hadde fått beskjed om hva som skulle komme. Det var unektelig stille før stormen, en storm få visste om. De eneste som latet til å ha nogenlunde kontroll var Hanna og Håvard, de løp rundt som noen helter for å forsikre om at nok bord var bestilt, at programmet var i trykken, at man hadde husket å booke møtesalene (!). Vi andre utropte Hanna til den uoffisielle sjefen for ESA, men det turte vi ikke si til resten av komiteen. Et stort problem var at hele arrangementet egentlig ble arrangert fra Santa Cruz, og der var de svært lite meddelsomme ovenfor komiteen i Vallegrande. Det er ikke rart stemningen var svett på det sjarmerende lille kontoret/Che-museet.
Vi andre fikk også bidratt litt med det vi nordmenn kan best; bæring av stoler. Vi møblerte et møtelokale med stoler og bord og rev en lettvegg på tjue minutter. Vi ga kudos til oss selv for den innsatsen. Jeg, Kristian, Cleuocivania og Håvard fikk også prøvd oss som vaskehjelper, med kaldt vann, Omo Color og en nal som arbeidsutstyr. Rent ble det ikke, men godt luktet det. Oppildnet av gleden fysisk arbeid ga oss begynte jeg og Kristian og synge høylytt på Hanson’s ti år gamle superhit Mmmbop og begynte å lefle med tanken på å fremføre den på ”Kulturaften” dagen derpå. Det ble med ideen, heldigvis.
Men før ESA startet, skulle vi delta på et annet arrangement. Foreningen for vennskap mellom Cuba og Bolivia skulle ha årsmøte i nabohuset til kirka, og vi troppet mannssterke opp for å vise vår sympati med de ”5 heltene”, cubanere som sitter fengslet i Miami anklaget for spionvirksomhet i USA. Mange av oss har riktignok et delt syn på Cuba og kastet oss derfor ikke ut i uforbeholden hyllest av et regime som tiltross for imponerende achievements(fant ikke norske ordet) innenfor blant annet helse og utdanningssektoren, fortsetter å undertrykke den politiske opposisjonen og det Cubanske folks mulighet til å fritt ytre sine meninger. Men den ikoniske posisjonen som den Cubanske revolusjonen og Fidel Castro har i mange Latin-Amerikanske land, Bolivia inkludert, vil nok uansett fortsette å blende manges evne til å ta på seg de kritiske brillene. Uansett var det interessant å være tilstede på arrangementet, og vi fikk nok et innblikk i Bolivianeres/Cubaneres behov for å hylle alle og enhver når de står på en talestol. Fire timer med møte blir fort redusert til en eneste stor hyllingsmarsj. Kan bli både slitsomt og lite konstruktivt i lengden for utenforstående. Et av høydepunktene denne dagen må nok sies å være da jeg og Kaja satt ute for å trekke litt luft, og plutselig så en eksakt kopi av den Cubanske frigjøringshelten Camilo Cienfuegos komme ut av døra i hurtig gange med en rakett under armen. En ekte revolusjonær gjør da vitterlig mer enn å preike. Kostelig.
Tirsdag skulle ESA begynne, da hadde vi allerede vært i Vallegrande i fire dager og blitt godt kjent med stedet. Tidlig tirsdag morgen ble vi stasjonert ut på plazaen, hvor vi fikk være med på å registrere deltakerne, som strømmet til fra fjern og nær. Tidlig begynte det å tegne seg et mønster; Argentinerne hadde gjort storinnrykk! De kan nemlig spottes på mil avstand. Alle har en kopp med maté i hånda (Argentinsk drikk laget av en spesiell urte, drukket med sugerør i stål), og en fjong hårsveis. Majoriteten har valgt å hylle en svunnen tid, ved å satse på en skikkelig hockey cut (kort på siden, lang i nakken). Dette gjelder både menn og kvinner. En og annen Chilener og Paraguayaner hadde også tatt turen, men de ble litt overskygget av moteløvene fra pampasen.
Åpningsmøte skulle holdes på Vallegrandes innendørs fotballstadion, ca 1 km unna sentrum. Da vi ankom hadde argentinerne allerede fylt hver en vegg med bannere og flagg, og stilt seg opp på tribunen i bar overkropp og med tromma under armen. Nok en gang var det tid for et panel som skulle gi den rette hyllest til hverandre og gud og hvermann, bare avbrutt av taktfast synging/skråling fra de gærne Argentinerne som gjorde sitt for å gi oss følelsen av å være på fotballkamp. Mens vi satt der på tribunen og drakk cicha (Boliviansk ekvivalent til hjemmebrent, ikke så sterkt riktignok) og tygde koka, mens vår nye venn fra Argentina, piraten Luis med alpelue og Palestinaskjerf, fortalte om sitt liv som aktivist i hjemlandet.
Det ble avholdt møter rundt omkring i byen hele uka, og vi løp litt hvileløst rundt for å få med oss mest mulig. Folk snakket fort og med mye patos, så det var begrenset hvor mye jeg fikk med meg. Men det var uansett spennende å være tilstede og plukke med seg det lille man forstod. Utvalgte tematiske høydepunkt var endringsprosessene i LA, sosialisme i det 21 århundre, matvaresikkerhet, miljø og revitalisering av feminismen, med mer. På kvelden ble det arrangert en ”noche cultural”, hvor alle som ville kunne danse seg gjennom natten på fotballstadion. Vi sa ja takk, og glad var vi for det. Selv om man blir ganske så sliten og svett av å danse runddans i to timer uten pause. Vi spottet også plutselig min og Åstas vertsforeldre midt i en herlig swing, og vi benyttet sjansen til å plukke opp noen steg.
Den siste dagen var det tid for utflukt til stedet der Che Guevara ble drept, på akkurat denne dagen for 42 år siden. Ca tre timer med buss fra Vallegrande ligger den lille plassen La Higuera, det var hit han ble fraktet etter å ha blitt fanget i skogen av CIA-agenter og senerer skutt i en vask. Dette rommet er i dag gjort om til et museum, hvor man kan lære alt om Che’s dager i Bolivia og hans siste tid på rømmen. Dette året sto ESA unektelg i Che’s navn. Alle plakatene var preget med hans ansikt og bannere, flagg og musikanter over hele byen hyllet frigjøringshelten. Han er nok et av de viktigste ikonene for sosiale organisasjoner og aktivister over hele Latin-Amerika, men jeg oppfatter at man i liten grad snakker om hva Che faktisk gjorde i sin levetid. Som ikke bare er en solskinnshistorie. Jeg må innrømme at jeg har litt problemer med å hylle han ukritisk, men samtidig kan jeg forstå argumentet med at det må være mulig å skille mellom ikonet og mannen. Uansett var den en stor opplevelse å besøke en så historisk plass, og vi ble der i fem timer. Dessverre var det først da vår sjåfør sa at vi måtte dra, at argentinerne kom i sine busser og omgjorde La Higuera til et eneste stort festivalområde. De visste virkelig å lage liv.
Da jeg, Åsta og Alex kom tilbake til Vallegrande vi fikk nyss om at Evo var på vei, for å holde ESA’s avslutningstale. Vi tok på oss løpeskoene og jogget bort til flystripa, akkurat tidsnok til å se hans røde helikopter gå inn for landing. Ettersom de fleste av deltakerne på ESA fortsatt var i La Higuera fikk vi nesten Evo for oss selv. Jeg fikk til og med gitt han en klem, riktignok verdens mest keitete. Og et solid håndtrykk. Han fant sin plass på podiet sammen med arrangørene og tralten som fulgte var i kjent stil. Men i sin tale snakket Evo om miljøkampen, noe som ikke har vært vanlig kost fra den kanten tidligere. Dette var et positivt signal. Nå har jo han riktignok nylig blitt utnevnt til ambassadør for moder jord i FN, og slikt forplikter. Eh. Vi vinket han farvel der han fløy videre til neste hyllingsmøte, og tenkte at det var en fin avslutning på en innholdsrik uke. Nå ventet noen dager i Santa Cruz, før andre og avsluttende arbeidsperiode ute i organisasjonene. Takk for nu Vallegrande, hvil i fred unge Che.
Det var fint å se de andre brigadistene igjen, og vi hadde naturlig nok mye på hjertet. Både glede og smerte. Noen har virkelig funnet seg til rette og fått mange spennende oppgaver i sine organisasjoner, mens andre har fått et ublidt møte med Boliviansk tid og lovnader som ikke blir holdt. Men det var godt å høre at vi ikke var de eneste som hadde gjort lite nevenyttig i første arbeidsperiode. I andres elendighet finner man trøst, sa en vis mann en gang. Med det sier jeg ikke at jeg har hatt det elendig altså. Snarere tvert imot. Jevnt over var riktignok alle ved godt mot, og stemningen var fin selv om vi ikke umiddelbart fant tilbake den gruppedynamikken som vi hadde i Norge og under første politiske program. Det var heller kanskje ikke så rart med tanke på at alle hadde startet et nytt liv på egenhånd, og dermed blitt vant til å stå på egne ben.
Våre koordinatorer, Jose og Reidun, hadde leid et hus midt i Vallegrande by til oss. Med kjøkken, to bad og fire soverom. Så var vi også atten stykker som skulle sove der. Oss, koordinatorer, de to brasilianerne, deres koordinator og to andre som hadde spurt pent. Byen er ikke stor, ca 10.000 innbyggere, man kan gå gjennom byen på 10 min. Som bortimot alle andre byer i LA, er sentrum sentrert rundt plazaen og kirken, for øvrig et svært viktig samlingspunkt i denne byen hvor de fleste innbyggerne er religiøse. Dette er en av årsakene til at opposisjonen mot Evo og den sittende regjering er sterk i denne regionen. Mange mener de i altfor stor grad har distansert seg fra katolisismen og at den nye grunnloven går på akkord med det skrevne ord. Derfor var det for så vidt et paradoks at man skulle arrangere et sosialt stormøte her, med 3000 mennesker som unisont går rundt i gatene og synger hyllestviser til Evo og Che.
Det vil si; 3000 mennesker var det antallet som arrangørene hadde forespeilet kunne komme. To dager før ESA startet var tallene oppjustert til 5000, etter at en ukjent informant hadde ringt kontoret fra Santa Cruz. Svært lite av det praktiske var på dette tidspunkt, ordnet. Vi virret rundt i gatene og så for oss det komplette kaos som skulle komme. Argentinske drukkenbolter som sovner på fortauet, chilenske sirkusartister som gjør bondens åker om til en utendørsscene. Denne byen var ikke forberedt, det virket knapt som om innbyggerne hadde fått beskjed om hva som skulle komme. Det var unektelig stille før stormen, en storm få visste om. De eneste som latet til å ha nogenlunde kontroll var Hanna og Håvard, de løp rundt som noen helter for å forsikre om at nok bord var bestilt, at programmet var i trykken, at man hadde husket å booke møtesalene (!). Vi andre utropte Hanna til den uoffisielle sjefen for ESA, men det turte vi ikke si til resten av komiteen. Et stort problem var at hele arrangementet egentlig ble arrangert fra Santa Cruz, og der var de svært lite meddelsomme ovenfor komiteen i Vallegrande. Det er ikke rart stemningen var svett på det sjarmerende lille kontoret/Che-museet.
Vi andre fikk også bidratt litt med det vi nordmenn kan best; bæring av stoler. Vi møblerte et møtelokale med stoler og bord og rev en lettvegg på tjue minutter. Vi ga kudos til oss selv for den innsatsen. Jeg, Kristian, Cleuocivania og Håvard fikk også prøvd oss som vaskehjelper, med kaldt vann, Omo Color og en nal som arbeidsutstyr. Rent ble det ikke, men godt luktet det. Oppildnet av gleden fysisk arbeid ga oss begynte jeg og Kristian og synge høylytt på Hanson’s ti år gamle superhit Mmmbop og begynte å lefle med tanken på å fremføre den på ”Kulturaften” dagen derpå. Det ble med ideen, heldigvis.
Men før ESA startet, skulle vi delta på et annet arrangement. Foreningen for vennskap mellom Cuba og Bolivia skulle ha årsmøte i nabohuset til kirka, og vi troppet mannssterke opp for å vise vår sympati med de ”5 heltene”, cubanere som sitter fengslet i Miami anklaget for spionvirksomhet i USA. Mange av oss har riktignok et delt syn på Cuba og kastet oss derfor ikke ut i uforbeholden hyllest av et regime som tiltross for imponerende achievements(fant ikke norske ordet) innenfor blant annet helse og utdanningssektoren, fortsetter å undertrykke den politiske opposisjonen og det Cubanske folks mulighet til å fritt ytre sine meninger. Men den ikoniske posisjonen som den Cubanske revolusjonen og Fidel Castro har i mange Latin-Amerikanske land, Bolivia inkludert, vil nok uansett fortsette å blende manges evne til å ta på seg de kritiske brillene. Uansett var det interessant å være tilstede på arrangementet, og vi fikk nok et innblikk i Bolivianeres/Cubaneres behov for å hylle alle og enhver når de står på en talestol. Fire timer med møte blir fort redusert til en eneste stor hyllingsmarsj. Kan bli både slitsomt og lite konstruktivt i lengden for utenforstående. Et av høydepunktene denne dagen må nok sies å være da jeg og Kaja satt ute for å trekke litt luft, og plutselig så en eksakt kopi av den Cubanske frigjøringshelten Camilo Cienfuegos komme ut av døra i hurtig gange med en rakett under armen. En ekte revolusjonær gjør da vitterlig mer enn å preike. Kostelig.
Tirsdag skulle ESA begynne, da hadde vi allerede vært i Vallegrande i fire dager og blitt godt kjent med stedet. Tidlig tirsdag morgen ble vi stasjonert ut på plazaen, hvor vi fikk være med på å registrere deltakerne, som strømmet til fra fjern og nær. Tidlig begynte det å tegne seg et mønster; Argentinerne hadde gjort storinnrykk! De kan nemlig spottes på mil avstand. Alle har en kopp med maté i hånda (Argentinsk drikk laget av en spesiell urte, drukket med sugerør i stål), og en fjong hårsveis. Majoriteten har valgt å hylle en svunnen tid, ved å satse på en skikkelig hockey cut (kort på siden, lang i nakken). Dette gjelder både menn og kvinner. En og annen Chilener og Paraguayaner hadde også tatt turen, men de ble litt overskygget av moteløvene fra pampasen.
Åpningsmøte skulle holdes på Vallegrandes innendørs fotballstadion, ca 1 km unna sentrum. Da vi ankom hadde argentinerne allerede fylt hver en vegg med bannere og flagg, og stilt seg opp på tribunen i bar overkropp og med tromma under armen. Nok en gang var det tid for et panel som skulle gi den rette hyllest til hverandre og gud og hvermann, bare avbrutt av taktfast synging/skråling fra de gærne Argentinerne som gjorde sitt for å gi oss følelsen av å være på fotballkamp. Mens vi satt der på tribunen og drakk cicha (Boliviansk ekvivalent til hjemmebrent, ikke så sterkt riktignok) og tygde koka, mens vår nye venn fra Argentina, piraten Luis med alpelue og Palestinaskjerf, fortalte om sitt liv som aktivist i hjemlandet.
Det ble avholdt møter rundt omkring i byen hele uka, og vi løp litt hvileløst rundt for å få med oss mest mulig. Folk snakket fort og med mye patos, så det var begrenset hvor mye jeg fikk med meg. Men det var uansett spennende å være tilstede og plukke med seg det lille man forstod. Utvalgte tematiske høydepunkt var endringsprosessene i LA, sosialisme i det 21 århundre, matvaresikkerhet, miljø og revitalisering av feminismen, med mer. På kvelden ble det arrangert en ”noche cultural”, hvor alle som ville kunne danse seg gjennom natten på fotballstadion. Vi sa ja takk, og glad var vi for det. Selv om man blir ganske så sliten og svett av å danse runddans i to timer uten pause. Vi spottet også plutselig min og Åstas vertsforeldre midt i en herlig swing, og vi benyttet sjansen til å plukke opp noen steg.
Den siste dagen var det tid for utflukt til stedet der Che Guevara ble drept, på akkurat denne dagen for 42 år siden. Ca tre timer med buss fra Vallegrande ligger den lille plassen La Higuera, det var hit han ble fraktet etter å ha blitt fanget i skogen av CIA-agenter og senerer skutt i en vask. Dette rommet er i dag gjort om til et museum, hvor man kan lære alt om Che’s dager i Bolivia og hans siste tid på rømmen. Dette året sto ESA unektelg i Che’s navn. Alle plakatene var preget med hans ansikt og bannere, flagg og musikanter over hele byen hyllet frigjøringshelten. Han er nok et av de viktigste ikonene for sosiale organisasjoner og aktivister over hele Latin-Amerika, men jeg oppfatter at man i liten grad snakker om hva Che faktisk gjorde i sin levetid. Som ikke bare er en solskinnshistorie. Jeg må innrømme at jeg har litt problemer med å hylle han ukritisk, men samtidig kan jeg forstå argumentet med at det må være mulig å skille mellom ikonet og mannen. Uansett var den en stor opplevelse å besøke en så historisk plass, og vi ble der i fem timer. Dessverre var det først da vår sjåfør sa at vi måtte dra, at argentinerne kom i sine busser og omgjorde La Higuera til et eneste stort festivalområde. De visste virkelig å lage liv.
Da jeg, Åsta og Alex kom tilbake til Vallegrande vi fikk nyss om at Evo var på vei, for å holde ESA’s avslutningstale. Vi tok på oss løpeskoene og jogget bort til flystripa, akkurat tidsnok til å se hans røde helikopter gå inn for landing. Ettersom de fleste av deltakerne på ESA fortsatt var i La Higuera fikk vi nesten Evo for oss selv. Jeg fikk til og med gitt han en klem, riktignok verdens mest keitete. Og et solid håndtrykk. Han fant sin plass på podiet sammen med arrangørene og tralten som fulgte var i kjent stil. Men i sin tale snakket Evo om miljøkampen, noe som ikke har vært vanlig kost fra den kanten tidligere. Dette var et positivt signal. Nå har jo han riktignok nylig blitt utnevnt til ambassadør for moder jord i FN, og slikt forplikter. Eh. Vi vinket han farvel der han fløy videre til neste hyllingsmøte, og tenkte at det var en fin avslutning på en innholdsrik uke. Nå ventet noen dager i Santa Cruz, før andre og avsluttende arbeidsperiode ute i organisasjonene. Takk for nu Vallegrande, hvil i fred unge Che.
fredag 25. september 2009
Å, SOM SOLA SKINNER
Da jeg våknet i morges tenkte jeg tre ting på en gang. At det imaginære termometeret i vinduet sto på førti grader, at tiltross for at jeg aldri har bodd på et så lite sted før så har jeg aldri hatt så mange mennesker rundt meg til enhver tid og at lukten av gele fra et kjøleskap om morgenen ikke er så verst. Så sto jeg opp. Og inntok mine tre empanadas med ost og te, mens hundene Lucerno og Beethoven løp rundt bordet og spurte pent om de kunne få smake. Så dro jeg til byen med far og Åsta. Hun var nemlig på overnattingsbesøk og fikk låne sengen til bestefar uten tenner som har unnet seg en velfortjent rekreasjonstur til sin andre datter. Hun bor nesten i Brasil, som de sier her i huset. I Robore, byen, skulle vi kjøpe togbilletter til den store reisen. På søndag reiser vi nemlig til Santa Cruz, og videre til Concepcion, for å være med på en konferanse om utfordringer knyttet opp til håndtering av HIV/Aids på den Bolivianske landsbygda. Det er dette tema som jeg og Åsta snart skal i gang å arbeide med i landsbyene våre, men ting tar litt tid her til lands. Inntil videre har vi smurt oss med tålmodighet. Og jeg har derfor heller ikke så mye mer og melde om temaet, inntil videre.
Toget pleier jeg forresten også å ta når jeg skal besøke Åsta. Toget går en gang om dagen, hver vei. Men vi har mang en gang klart å nesten ikke rekke det. Det synes jeg er imponerende. Åsta bor altså den lille nabobyen San Lorenzo Nuevo (nye). Her bor det førti mennesker. Det finnes også en San Lorenzo Viejo (gamle). Her bor det åtte. Men tiltross for forskjellen i innbyggertall er det umulig å forstå hva den nye byen har å by på som skiller den fra den gamle, og dermed gjorde den fortjent til å sette gamle San Lorenzo i skyggen. Den er bare litt større, i uoppgradert versjon. Jeg velger å tro at det var mindreverdighetskomplekser som lå til grunn. Den lever litt i skyggen av Aguascalientes.
Åstas mor Roxanna er god venninne med min far. Derfor liker han også å dra på besøk til den nye byen. De er ikke mer enn venner altså, hvert fall ikke som de forteller oss. Men jeg vil ikke vite, okkesom. Hun er gift med Jose, som er betydelig yngre, hvertfall i Boliviansk målestokk. Han er en bredskuldret brande av en mann, som er glad i å sette seg på eselet med geværet på ryggen og jakte på armadilloer. En dag håper jeg å få være med. Jeg tror en slik aktivitet sømmer seg hvis man ønsker å bli ordentlig integrert. Åsta har også to mindre brødre som er ganske sjarmerende og ganske enerverende på en gang. Mest av det første. Det finnes ingen strøm, men plenty med stearinlys og hodelykter. Vann finner de i brønnen. Noe jeg også trodde vi gjorde hos oss de første ukene, helt til Åsta gjorde meg oppmerksom på at det finnes en kran bak treet. Uoppmerksomt. I mitt hus finnes der strøm, og den går med til å lyse opp uteområdet og drifte TV og dvd-spiller. Den står på 15 timer i døgnet, og det går for det meste i Cumbia, den Bolivianske ekvivalenten til danseband. Lett å danse til er den også. Og for noen musikkvideoer; man leier et hotell og en fjong dame som kan danse. Så flytter man litt på instrumentene og skifter vokalistens briller etter hver sang, og plutselig har man laget ti videoer på en dag. Enkelt og greit. Musikken har stort potensial til å kunne bli veldig enerverende med tid og stunder, men inntil videre lever jeg godt med å leve et cumbialiv.
Dette var skrevet for noen dager siden, jeg har jukset litt. Derfor er det i dag plutselig fredag, og vi befinner oss i Santa Cruz. Vi kom tilbake i går fra konferansen i Concepcion, hvor vi var samlet sammen med representanter fra forskjellige urfolksinteressegrupper fra delstaten og den Santa Cruz-baserte feministorganisasjonen Colectivo Rebeldia hvor medbrigadist Erika Paola jobber til daglig. Spennende var det. I denne søvnige lille byen, som preges av uhorvelig mange motorsykler av en eller annen merkelig grunn, fantes det en storslagen kirke, bygget i 1753. Byen ble stiftet av spanske jesuitter i 1699, de skulle kristne guaranifolket. Mye kan sies om spanjolenes herjinger, men flotte kirker var det vel ingen tvil om at de kunne bygge. Det som er spesielt med kirkene bygget i Chiquitania er at de er en unik miks mellom barokk byggestil og lokal arkitektur. For 30 år siden ble de renovert (det finnes seks liknende i området) med hjelp av UNESCO, etter de samme tegningene som de en gang ble bygget etter. Disse kirkene står for mange i lokalbefolkningen som et symbol på spanjolenes herjinger i landet, og har derfor ikke så sterk kulturell verdi. Men om man vil eller ei, så er det også dette en del av landets historie og når man kommer utenfra så kan det være vanskelig å forstå seg på hvordan folk filosoferer rundt egen kultur og historie. Det vil tok ta lang tid å forstå. Jeg får komme tilbake.
I kveld returnerer vi til landsbygda med våre koordinatorer. De blir til søndag, for å hilse på våre familier. På tirsdag bærer det nok en gang tilbake til Santa Cruz, for en ukes politisk program med resten av brigaden. Da skal jeg ikke spise boliviansk sushi, slik jeg gjorde i går. Det er hvert fall sikkert og visst.
PS: For de som ikke vet det, skriver vi i brigaden tre såkalte reisebrev i løpet av høsten. Med artikler og bilder fra våre forskjellige tilholdssteder, i tillegg til tekster om den politiske situasjonen i landet. Kanskje til og med en rebus sniker seg inn.
Det er ikke for sent og bestille. 200 kr koster det for alle tre, tror det vil være verdt pengene. Er du interessert, send en mail til eilifhartwig@hotmail.com. Herlig.
Toget pleier jeg forresten også å ta når jeg skal besøke Åsta. Toget går en gang om dagen, hver vei. Men vi har mang en gang klart å nesten ikke rekke det. Det synes jeg er imponerende. Åsta bor altså den lille nabobyen San Lorenzo Nuevo (nye). Her bor det førti mennesker. Det finnes også en San Lorenzo Viejo (gamle). Her bor det åtte. Men tiltross for forskjellen i innbyggertall er det umulig å forstå hva den nye byen har å by på som skiller den fra den gamle, og dermed gjorde den fortjent til å sette gamle San Lorenzo i skyggen. Den er bare litt større, i uoppgradert versjon. Jeg velger å tro at det var mindreverdighetskomplekser som lå til grunn. Den lever litt i skyggen av Aguascalientes.
Åstas mor Roxanna er god venninne med min far. Derfor liker han også å dra på besøk til den nye byen. De er ikke mer enn venner altså, hvert fall ikke som de forteller oss. Men jeg vil ikke vite, okkesom. Hun er gift med Jose, som er betydelig yngre, hvertfall i Boliviansk målestokk. Han er en bredskuldret brande av en mann, som er glad i å sette seg på eselet med geværet på ryggen og jakte på armadilloer. En dag håper jeg å få være med. Jeg tror en slik aktivitet sømmer seg hvis man ønsker å bli ordentlig integrert. Åsta har også to mindre brødre som er ganske sjarmerende og ganske enerverende på en gang. Mest av det første. Det finnes ingen strøm, men plenty med stearinlys og hodelykter. Vann finner de i brønnen. Noe jeg også trodde vi gjorde hos oss de første ukene, helt til Åsta gjorde meg oppmerksom på at det finnes en kran bak treet. Uoppmerksomt. I mitt hus finnes der strøm, og den går med til å lyse opp uteområdet og drifte TV og dvd-spiller. Den står på 15 timer i døgnet, og det går for det meste i Cumbia, den Bolivianske ekvivalenten til danseband. Lett å danse til er den også. Og for noen musikkvideoer; man leier et hotell og en fjong dame som kan danse. Så flytter man litt på instrumentene og skifter vokalistens briller etter hver sang, og plutselig har man laget ti videoer på en dag. Enkelt og greit. Musikken har stort potensial til å kunne bli veldig enerverende med tid og stunder, men inntil videre lever jeg godt med å leve et cumbialiv.
Dette var skrevet for noen dager siden, jeg har jukset litt. Derfor er det i dag plutselig fredag, og vi befinner oss i Santa Cruz. Vi kom tilbake i går fra konferansen i Concepcion, hvor vi var samlet sammen med representanter fra forskjellige urfolksinteressegrupper fra delstaten og den Santa Cruz-baserte feministorganisasjonen Colectivo Rebeldia hvor medbrigadist Erika Paola jobber til daglig. Spennende var det. I denne søvnige lille byen, som preges av uhorvelig mange motorsykler av en eller annen merkelig grunn, fantes det en storslagen kirke, bygget i 1753. Byen ble stiftet av spanske jesuitter i 1699, de skulle kristne guaranifolket. Mye kan sies om spanjolenes herjinger, men flotte kirker var det vel ingen tvil om at de kunne bygge. Det som er spesielt med kirkene bygget i Chiquitania er at de er en unik miks mellom barokk byggestil og lokal arkitektur. For 30 år siden ble de renovert (det finnes seks liknende i området) med hjelp av UNESCO, etter de samme tegningene som de en gang ble bygget etter. Disse kirkene står for mange i lokalbefolkningen som et symbol på spanjolenes herjinger i landet, og har derfor ikke så sterk kulturell verdi. Men om man vil eller ei, så er det også dette en del av landets historie og når man kommer utenfra så kan det være vanskelig å forstå seg på hvordan folk filosoferer rundt egen kultur og historie. Det vil tok ta lang tid å forstå. Jeg får komme tilbake.
I kveld returnerer vi til landsbygda med våre koordinatorer. De blir til søndag, for å hilse på våre familier. På tirsdag bærer det nok en gang tilbake til Santa Cruz, for en ukes politisk program med resten av brigaden. Da skal jeg ikke spise boliviansk sushi, slik jeg gjorde i går. Det er hvert fall sikkert og visst.
PS: For de som ikke vet det, skriver vi i brigaden tre såkalte reisebrev i løpet av høsten. Med artikler og bilder fra våre forskjellige tilholdssteder, i tillegg til tekster om den politiske situasjonen i landet. Kanskje til og med en rebus sniker seg inn.
Det er ikke for sent og bestille. 200 kr koster det for alle tre, tror det vil være verdt pengene. Er du interessert, send en mail til eilifhartwig@hotmail.com. Herlig.
DA VI MØTTE SELVESTE PRESIDENTEN
I mine første innlegg glemte jeg helt bort å fortelle om da vi møtte selveste presidenten, i et forsamlingshus i Santa Cruz. Historien begynner allerede da vi landet, døgnville etter den lange reisen, og ble tatt imot på flyplassen av Jose og Reidun. De meddelte at vi tre timer senere skulle på et møte arrangert av oljeindustriens fagforening hvor Evo Morales skulle tale, og vi visste ikke helt hva vi skulle tro. Det skulle bli litt av et første møte med Bolivia. Etter litt mat og slumring i hengekøyen tok vi taxi et stykke bort i veien og så en stor folkemengde med oljearbeidere kledd i denim fra topp til tå med arbeidshjelmen på, som sto og vaiet med fagforeningens eget flagg og whipalaen (Boliviansk urfolksflagg). Musikken sto på full guffe og stemningen sto i stil. Litt fortumlet fant vi våre plasser bak i salen, hele gjengen ikledd Industri og Energis tøffe og moteriktige (den norske ekvivalenten) t-skjorter. Selv hadde jeg mot alle odds tatt på denimantrekket selv denne ettermiddagen, og gled derfor mer inn i mengden enn de andre. Likte jeg hvert fall å tro. De neste timene gikk med til å nynne med på kampsanger og bli lurt hvert fall ti ganger til å tro at han var ankommet. Da man endelig kunne se at damene stilte seg opp med hver sin blomsterkrans, skjønte vi at sjefen sjøl var på plass. Møtt av et voldsomt jubelbrus og musikken skrudd så høyt at hvert fall to høyttalere sprengte, småløp han smilende opp på podiet hverdagslig antrukket i skjorte og jeans. Tett fulgt av den høyreiste visepresidenten, sølvreven Alvaro Garcia Linera. Eller bare Alvaro som vi liker å kalle han. Alvaro er hvit. Og selv om det i utgangspunktet ikke skal ha noe å si, så er det unektelig et paradoks at han ble tildelt denne stillingen i den første regjeringen med en president som er urinnvåner. Men det sier vel kanskje en del om hvor progressiv regjeringen og dens president faktisk er. Bolivia er i dag i ferd med å bli et land for alle, ikke bare for eliten og borgerskapet. Nå skal jeg ikke overdrive symbolverdien her, men Alvaro er nok en svært egnet mann for jobben med sin erfaring fra organisasjonsarbeid og politikken. Når dette er sagt må det nevnes at Alvaro ikke akkurat gled inn i mengden der oppe på podiet i sin svarte dress og finkjemmete hår, omkranset av Evo’s glorie og pampene fra fagforeningen. Sistnevnte herrer skulle tale først, og selv om undertegnede ikke kunne forstå alt var det ganske greit å få med seg essensen. Her angrep man neoliberalisme, imperialisme og kolonialisme og hyllet omfordeling av ressurser, like rettigheter til alle og selvfølgelig Evo. Om man ikke visste bedre, skulle man tro at han var Gud selv etter å ha deltatt på dette møtet.
Etter fem taler med tilnærmet samme innhold hadde man allerede hørt det samme mange ganger før, og det var forfriskende da Alvaro entret podiet. Innholdet var for så vidt ganske likt, men innpakningen var hakket mer spisset og fokusert og han fikk også publikum med seg tiltross for at den noe enerverende speakeren på stedet avbrøt alles taler med å oppfordre til taktfast hyllest av Evo. Så da sjefen sjøl tilsutt entret podiet, var det på høy tid. Han talte i en time, hyppig avbrutt av taktfast klapping og veiving med flagg. Rockekonsert.
Etter fire timer dro vi derfra med en sterk giv til å lære mer og i hvert fall prøve å forstå mer om hva som egentlig foregår i Bolivia. Og i mitt stille sinn tenkte jeg at egentlig så er det kanskje Alvaro som er min favoritt. Men det turte jeg ikke å si høyt.
tirsdag 15. september 2009
GOD KVELD, AGUASCALIENTES
Klokken syv på kvelden ankom jeg mitt nye hjem i landsbyen Aguascalientes. Det var svært mørkt, men da vi rullet inn foran porten kom det noen skikkelser løpende. Jeg visste ikke hvor mange som bodde der, ei heller hvor stor familien var. Etter å ha talt opp i mørket kom jeg til 11. Bestemor, bestefar, mor, far, onkel 1, onkel 2, søster 1 (22 aar), søster 2 (9 aar), bror 1 (17 aar), bror 2 (7 aar), nevø 1 (1 aar). Da tenkte jeg; hmmm. Dette huset ser ikke så veldig stort ut, her kan der maks være tre rom. Stemte på en prikk det. Og det var seks senger. Hmmm. Hvem skal jeg dele seng med? Jeg går for bestemor. Nei, du får en madrass på gulvet. Ok, takk. Midt mellom tv’en og kjøleskapet, der finner du meg hvis du skulle stikke innom. Det hoertes kanskje ut som om jeg tegner et skrekkscenario, men det gaar veldig greit. Det er riktignok folk rundt meg til enhver tid, men slikt bliver man vant til. Tror jeg.
Etter å ha satt fra meg bagen, geleidet min tannloese bestefar meg rundt hjørnet og dro ut stolen ved bordet som en ekte gentleman. ”Her har du tre empanadas og en kopp med kakao. Se til å bli feit (gordo)”. ”Ok. Det skal jeg prøve på, men jeg har veldig høy forbrenning” sa jeg. Latter i salen. Så satt jeg der da og stotret frem noen gloser på spansk. Og stemningen? Ja, den var god. Allerede første natten skjedde det meget. Babyen gråt, nabofruen kom innom for en prat, mor drakk litt te, mormor lagde skummelt brygg i jerngryta. Hun driver med naturmedisin. Jeg lå der i midten og observerte. Det var tydelig at Big Brother livet ikke var helt over allikevel.
Dagen derpaa vaaknet jeg av en hoene som kom paa besoek paa madrassen min. Vi snakket litt. Saa fikk jeg servert frokost. Rundstykke med smoer og kyllingsuppe. Soet te. Og syntes livet var fint. Rundt huset spradet tyve hoens og et par haner, en liten albinokatt og en halt hund. Men han er doed naa, derfor har vi kjoept to nye. Beethoven og Lucerno. Hyggelig hunder. Damene i huset var fortsatt hjemme, mens min far Benito var gaatt for arbeide paa aakerlappen der de produserer groennsaker og frukt til selvbergingsbruk. Poteter, mais, papaya, ris og andre assorterte lokale varianter. Bortsett fra kjoettet som kjoepes i en av landsbyens fire smaa butikker, produserer familien alt selv. Slik tror jeg det er for de fleste som bor her. Muligens.
Neste post paa programmet var et besoek til de varme kildene. Ja, derav navnet Aguascalientes. Noen kilometer med frisk elv som holder 45 grader, renner gjennom landsbyen vaar. Og her er det svaert oenskelig aa vaere mye, baade for lokale og tilreisende. Det finnes en badeplass med skifterom og salg av is paa pinne. Men dette er foerst og fremst en yndet turistdestinasjon for menonittene. Disse har jeg latt meg fascinere av. De er av opphav fra Holland, tror jeg, og flyttet til Bolivia for mange tiaar siden. Med streng kleskodeks og deres kritthvite hud glir de mildt sagt ikke inn i mengden her paa stedet. Men lokalbefolkningen er vant til dem, og det eksisterer en slags gjensidig respekt. Tror jeg. Skal fortelle mer om menonittene ved en senere annledning, de er verdt et helt innlegg.
Praten gikk loest i vannkanten blant damene i familien om alt fra nabo Ricardos nye kyr til hvor varmt vannet var. Dette er et veldig greit samtaleemne for en som ikke er saa dreven i spansk. Det er et emne med hoey gjenkjennelsesfaktor.
Naa var det jaggu varmt.
Ja, det kan du si om igjen.
Blir det varmere naa, saa tror jeg at jeg nesten maa gaa opp paa land.
Jaja, dem sier det skal bli kaldere.
Jassaa ja, fryktelig ugreit aa bli klok paa det der.
Jeg liker varmen jeg.
Jaja.
Litt saann kan en av mine samtaler vaere. Topp stemning.
Halv ett var vi tilbake i huset for lunsj, hele familien samlet. Det er dagens middag og dagens hoeydepunkt. Hvertfall for de som er glade i mat, og det er man her. Etterfulgt av en bedagelig siesta, for midt paa dagen er det for varmt til at man orker aa gjoere noe som helst. Saa leste jeg litt i min spanskbok, og hadde en samtale om fordeling av naturessurser med min far. Som ble mer et foredrag fra han sin side. Jeg nikket. Moerket kommer ca klokken seks, og da faller landsbyen til ro. Og vi sitter under taket og hoerer paa historier og ler av min lille nevoe Carlitos som er i ferd med aa laere seg aa gaa skraastrek danse.
Slik gaar dagene, selvklart med ymse variasjoner. Men dette er saann ca malen. Vaart arbeid her har vi ikke kommet i gang med, men vi skal ut paa tokt naa til soendagen. Da skal vi til byen Concepcion, som er hovedstaden i Chiquitaniaomraadet. Ja, det er vel greit aa nevne. Innbyggerne i landsbyen min er Chiquitanosfolk. Altsaa et av landets treogtjue urfolk. Men mer om dette en annen gang. Og min kompanjong Aasta har jeg ogsaa glemt, beklageligvis. Det ble mye aa huske paa. Hun bor ca tjue minutter unna med buss. Landsbyen har 40 innbyggere, og faar hjemmet mitt til aa fremstaa som en verdensmetropol. Men hun trives godt, og vi har sett en del til hverandre den siste tiden tiltross for uregelmessige busstider og fravaer av telekommunikasjon og andre kommunikasjonsmidler. I gaar var vi engelsklaerere paa skolen i tre samfulle klokketimer. Litt av en oekt. Men elevene var laerevillige. Saerlig naar det gjaldt kjaerlighet, paa den engelske maaten. Vi skal ha noen timer hver uke fremover, saavidt jeg har forstaatt.
Siste avsnitt, faar bli en liten anekdote. Jeg har nemlig vært på min første måneskinnstur. Er det en ting som er ettertrykkelig gjort klart i vårt reglement hos LAG, er det at måneskinnsturer på landsbygda er en uting. Det betyr nemlig i klartekst at man er kjærester. I utgangspunktet var jeg bare i butikken sammen med mine søster og hennes lille sønn Carlitos. Men på vei hjem tok vi en omvei, plutselig var det mørkt og stjernene tittet frem. Og der gnaget min samvittighet meg. Hva i all verden skal jeg gjøre? Dette er jo i mot reglementet! Men jeg var i det rebelske hjørne og gjorde det allikevel. Jeg fulgte hjertet, ikke fornuften. (egentlig fulgte jeg fornuften også, for det viste seg at det var en snarvei) Og jammen meg ble vi ikke kjærester allikevel. Kanskje like greit, for Carlitos er så lys i håret at jeg nok umiddelbart ville bli anklaget for å være hans far, uavhengig av det faktum at jeg bare har vært her i noen uker. Han kalte meg forresten Papa her forleden. Oops. Jaja, han er jo bare så vidt i gang med å snakke. Da sier de jo hva det skulle være, disse babyene.
Flotters. Dette var noen ymse tanker fra Bolivia for denne gang. Hvis dere kunne tenke der aa foelge med videre, kan dere abonnere til hoeyre paa denne siden. Saa faar dere en mail naar det kommer et nytt innlegg.
Rodgroenn regjering i fire nye aar. Takk takk.
Etter å ha satt fra meg bagen, geleidet min tannloese bestefar meg rundt hjørnet og dro ut stolen ved bordet som en ekte gentleman. ”Her har du tre empanadas og en kopp med kakao. Se til å bli feit (gordo)”. ”Ok. Det skal jeg prøve på, men jeg har veldig høy forbrenning” sa jeg. Latter i salen. Så satt jeg der da og stotret frem noen gloser på spansk. Og stemningen? Ja, den var god. Allerede første natten skjedde det meget. Babyen gråt, nabofruen kom innom for en prat, mor drakk litt te, mormor lagde skummelt brygg i jerngryta. Hun driver med naturmedisin. Jeg lå der i midten og observerte. Det var tydelig at Big Brother livet ikke var helt over allikevel.
Dagen derpaa vaaknet jeg av en hoene som kom paa besoek paa madrassen min. Vi snakket litt. Saa fikk jeg servert frokost. Rundstykke med smoer og kyllingsuppe. Soet te. Og syntes livet var fint. Rundt huset spradet tyve hoens og et par haner, en liten albinokatt og en halt hund. Men han er doed naa, derfor har vi kjoept to nye. Beethoven og Lucerno. Hyggelig hunder. Damene i huset var fortsatt hjemme, mens min far Benito var gaatt for arbeide paa aakerlappen der de produserer groennsaker og frukt til selvbergingsbruk. Poteter, mais, papaya, ris og andre assorterte lokale varianter. Bortsett fra kjoettet som kjoepes i en av landsbyens fire smaa butikker, produserer familien alt selv. Slik tror jeg det er for de fleste som bor her. Muligens.
Neste post paa programmet var et besoek til de varme kildene. Ja, derav navnet Aguascalientes. Noen kilometer med frisk elv som holder 45 grader, renner gjennom landsbyen vaar. Og her er det svaert oenskelig aa vaere mye, baade for lokale og tilreisende. Det finnes en badeplass med skifterom og salg av is paa pinne. Men dette er foerst og fremst en yndet turistdestinasjon for menonittene. Disse har jeg latt meg fascinere av. De er av opphav fra Holland, tror jeg, og flyttet til Bolivia for mange tiaar siden. Med streng kleskodeks og deres kritthvite hud glir de mildt sagt ikke inn i mengden her paa stedet. Men lokalbefolkningen er vant til dem, og det eksisterer en slags gjensidig respekt. Tror jeg. Skal fortelle mer om menonittene ved en senere annledning, de er verdt et helt innlegg.
Praten gikk loest i vannkanten blant damene i familien om alt fra nabo Ricardos nye kyr til hvor varmt vannet var. Dette er et veldig greit samtaleemne for en som ikke er saa dreven i spansk. Det er et emne med hoey gjenkjennelsesfaktor.
Naa var det jaggu varmt.
Ja, det kan du si om igjen.
Blir det varmere naa, saa tror jeg at jeg nesten maa gaa opp paa land.
Jaja, dem sier det skal bli kaldere.
Jassaa ja, fryktelig ugreit aa bli klok paa det der.
Jeg liker varmen jeg.
Jaja.
Litt saann kan en av mine samtaler vaere. Topp stemning.
Halv ett var vi tilbake i huset for lunsj, hele familien samlet. Det er dagens middag og dagens hoeydepunkt. Hvertfall for de som er glade i mat, og det er man her. Etterfulgt av en bedagelig siesta, for midt paa dagen er det for varmt til at man orker aa gjoere noe som helst. Saa leste jeg litt i min spanskbok, og hadde en samtale om fordeling av naturessurser med min far. Som ble mer et foredrag fra han sin side. Jeg nikket. Moerket kommer ca klokken seks, og da faller landsbyen til ro. Og vi sitter under taket og hoerer paa historier og ler av min lille nevoe Carlitos som er i ferd med aa laere seg aa gaa skraastrek danse.
Slik gaar dagene, selvklart med ymse variasjoner. Men dette er saann ca malen. Vaart arbeid her har vi ikke kommet i gang med, men vi skal ut paa tokt naa til soendagen. Da skal vi til byen Concepcion, som er hovedstaden i Chiquitaniaomraadet. Ja, det er vel greit aa nevne. Innbyggerne i landsbyen min er Chiquitanosfolk. Altsaa et av landets treogtjue urfolk. Men mer om dette en annen gang. Og min kompanjong Aasta har jeg ogsaa glemt, beklageligvis. Det ble mye aa huske paa. Hun bor ca tjue minutter unna med buss. Landsbyen har 40 innbyggere, og faar hjemmet mitt til aa fremstaa som en verdensmetropol. Men hun trives godt, og vi har sett en del til hverandre den siste tiden tiltross for uregelmessige busstider og fravaer av telekommunikasjon og andre kommunikasjonsmidler. I gaar var vi engelsklaerere paa skolen i tre samfulle klokketimer. Litt av en oekt. Men elevene var laerevillige. Saerlig naar det gjaldt kjaerlighet, paa den engelske maaten. Vi skal ha noen timer hver uke fremover, saavidt jeg har forstaatt.
Siste avsnitt, faar bli en liten anekdote. Jeg har nemlig vært på min første måneskinnstur. Er det en ting som er ettertrykkelig gjort klart i vårt reglement hos LAG, er det at måneskinnsturer på landsbygda er en uting. Det betyr nemlig i klartekst at man er kjærester. I utgangspunktet var jeg bare i butikken sammen med mine søster og hennes lille sønn Carlitos. Men på vei hjem tok vi en omvei, plutselig var det mørkt og stjernene tittet frem. Og der gnaget min samvittighet meg. Hva i all verden skal jeg gjøre? Dette er jo i mot reglementet! Men jeg var i det rebelske hjørne og gjorde det allikevel. Jeg fulgte hjertet, ikke fornuften. (egentlig fulgte jeg fornuften også, for det viste seg at det var en snarvei) Og jammen meg ble vi ikke kjærester allikevel. Kanskje like greit, for Carlitos er så lys i håret at jeg nok umiddelbart ville bli anklaget for å være hans far, uavhengig av det faktum at jeg bare har vært her i noen uker. Han kalte meg forresten Papa her forleden. Oops. Jaja, han er jo bare så vidt i gang med å snakke. Da sier de jo hva det skulle være, disse babyene.
Flotters. Dette var noen ymse tanker fra Bolivia for denne gang. Hvis dere kunne tenke der aa foelge med videre, kan dere abonnere til hoeyre paa denne siden. Saa faar dere en mail naar det kommer et nytt innlegg.
Rodgroenn regjering i fire nye aar. Takk takk.
BOLIVIA, HEI OG GOD DAG!
Hola todos!
Nå er jeg på plass i Bolivia, nærmere bestemt den lille landsbyen Aguascalientes (varmt vann), elleve timer med buss/fjorten timer med tog fra landets største by Santa Cruz. Har nå vært i landet i nesten en måned, og begynner å venne meg til livet her borte. Men før jeg forteller om mitt nye hjem, la meg skru klokken litt tilbake til da vi ankom Santa Cruz for nesten fire uker siden.
For å si det først til dere som ikke vet; jeg har altså reist til Bolivia med Latinamerika-Gruppene i Norge (LAG) som er en liten organisasjon som hovedsakelig driver med infoarbeid om Latin-Amerika i gamlelandet, i tillegg til å sende brigadister som oss på et seksmåneders utenlandsopphold. Dette er siste brigade som drar til Bolivia, neste skal til El Salvador våren 2010. Vi er 10 stk fra hele landet, med svært ulik bakgrunn. En oljearbeider fra Haugesund, en turistguide fra Roervik, en folkemusikant fra vestlandsfjordene. Osv, osv. En utsøkt gjeng er vi om jeg maa faa si det selv, og godt kjent har vi blitt etter å ha vært sammen på diverse kurs i Norge før avreise og ytterligere disse ti dager i Santa Cruz nu nylig. Ganske folkehogskoleaktig, for de som har slike referanser.
Ok. Vi dro altså i samlet flokk til Bolivia med nogenlunde like forventninger og forhåpninger, men med desto lite visshet om hva vi egentlig skulle være en del av. På flyplassen i Santa Cruz ble vi hentet av våre koordinatorer i Bolivia, Jose og Reidun. Høres ut som et trivelig ektepar. Det er de ikke altså. Jose er en 56(?) år gammel Uruguayaner som har bodd 25 år i Norge, og arbeidet de siste årene i Bolivia som brigadekoordinator. Han ser ut som en blanding av Brasils president Lula, en maks ålreit bestefar og littegrann som julenissen (colautgaven). Reidun er i sine glade tyveår tror jeg, og har selv vært på brigade i Chiapas, Mexico hos zapatistene. Trygt å ha dem i landet i tilfelle noget skulle hende.
Vi ble innlosjert hjemme hos Jose midt i sentrum. Et dejlig hus med hengekøyer, plaskebasseng og fire meter høye murer med piggtråd. Her tilbrakte vi mesteparten av de ti første dagene. Det var ikke fremmed for at man følte man var med i Big Brother, men det gikk egentlig overraskende bra med tanke på at vi var 15-20 folk i huset til enhver tid. Det var nemlig også kontoret til organisasjonen Propuesta hvor en av brigadistene skal være dette halvåret. I løpet av denne uken ble vi kurset i det meste. Bolivias historie, urfolks rettigheter, nasjonalisering av naturressurser og andre viktige temaer. Vi slukte all informasjon som små barn, selv om det hele var ganske så intensivt. Om Bolivias politiske og sosiale situasjon får jeg skrive i et senere innlegg. Det er ganske så komplekst, men akk så spennende. Jeg vil tørre å påsta at de endringene som skjer her, blant annet med en splitter ny grunnlov, er blant de mer ambisiøse og spennende man har sett i et land i sør de siste tiårene. Så må hvemsomhelst få være uenige i den påstanden da.
Ok, en liten digresjon. Tilbake til narrativet. Ja, det var ikke slik at vi var i huset hele tiden. Vi dro et par ganger ut og spiste på restaurant og var på fest hos en av de andre organisasjonene. (Mujeres y mojitos. Damer og mojitos altså. Het festen.) Vi besøkte og en landbruksskole litt utenfor byen, som utdannet unge odelsgutter og jenter. Skolen var finansiert gjennom salg av frukt og grønnsaker som ble produsert på stedet. Ganske fascinerende og litt fiffig. En av kveldene fikk vi også med oss en svært absurd teateropplevelse. Eller, teater er vel å overdrive. Det var en oppsetning, ordrett, av en debatt i senatet i USA på 80-tallet vedrørende kokaintrafikk fra mellom-Amerika til statene. Det var oss og fem andre i publikum, og gjengen på scenen var en historie for seg selv. Ymse amatørskuespillere fra Bolivia og et par stykk fra statene som snakket spansk med en så USAsk aksent at man ikke skulle tro det kunne være mulig. Men jo da, det var det. Og for ikke å glemme mannen i dobbelspent dress med verdens bredeste skulderputer. Han var fin han. Halvparten av oss sovnet underveis, men jeg fikk med meg hvert bidige ord. Og glad er jeg for det. Sjeleglad.
Santa Cruz er ikke en veldig fin by, ei heller en veldig stygg. Ergo ganske midt på treet. Som de fleste andre latin-amerikanske byer finnes det riktignok en nydelig plaza (plass) midt i byen, hvor også den store kirken ligger. Det var slik byene ble konstruert av spanjolene i hinde hårde dager, for at innbyggerne alltid skulle være i nærheten av Gud. Men utover plazaen er byen preget av en litt i overkant hastig moderniseringsprosess, altså finner du plenty med høyhus, både ferdige og såvidt påbegynte. I tillegg til det meste annet du finner i en hvilkensomhelst europeisk storby. Her holder også landets rikeste og mektigste stand og disse befinner seg svært langt ute på den politiske høyresida (for aa vaere litt generaliserende. Det er vel lov i en blogg). Derfor er opposisjonen mot regjeringen til Bolivias president Evo Morales (latin-amerikas første president med urfolksbakgrunn) svært sterk i denne byen. Men mer om dette ei annen gang.
Noen dager etter at vi ankom Santa Cruz ble det bestemt hvilken organisasjoner vi skulle bli sendt til. To skulle bli værende i Santa Cruz, fire skulle til La Paz/El Alto (sistnevnte er en relativt ny by som har vokst frem på åsene rundt La Paz. Ca 4000 meter over havet) to skulle til Valle Grande (for å jobbe med organiseringen av et stort møte for sosiale organisasjoner fra hele Latin-Amerika, som hele brigaden skal delta på i starten av oktober) og de siste to til Chiquitania, urfolksområdet som altså nå er mitt nye hjem. Hit ble jeg sendt med Åsta, folkemusikeren (tror ikke hun liker å bli stemplet som dette, men sånn er livet). Da vi fikk vite at det var akkurat oss to som skulle til landsbygda, ble begge litt engstelige/nysgjerrige/overrasket/tatt på senga. En salig blanding. Men begge hadde ytret ønske om det, så egentlig hadde vi skjønt det en stund. Men på dette tidspunkt visst vi verken hvor vi skulle, eller hva vi skulle gjøre der. Samme dag kom likegodt vår nye foreldre på besøk, og der sto da plutselig faren min i døra og smilte til meg med sine åtte tenner. Benito het han. Ålreit fyr. Jeg viste bilder av familien min, og han fortalte hva jeg kunne vente meg der ute i det ukjente. Så drakk vi litt brus. Noen dager senere satt jeg og Åsta oss på bussen sammen med Jose og var plutselig bare 11 timer unna vårt nye hjem. Etter en lang og humpete busstur (en motorvei er under bygging i dette øyeblikk) på en svært ufremkommelig grusvei kom vi frem til byen Robore, som ligger ca 20 minutter unna der jeg skulle bo. Vi var klare. Ja takk.
Nå er jeg på plass i Bolivia, nærmere bestemt den lille landsbyen Aguascalientes (varmt vann), elleve timer med buss/fjorten timer med tog fra landets største by Santa Cruz. Har nå vært i landet i nesten en måned, og begynner å venne meg til livet her borte. Men før jeg forteller om mitt nye hjem, la meg skru klokken litt tilbake til da vi ankom Santa Cruz for nesten fire uker siden.
For å si det først til dere som ikke vet; jeg har altså reist til Bolivia med Latinamerika-Gruppene i Norge (LAG) som er en liten organisasjon som hovedsakelig driver med infoarbeid om Latin-Amerika i gamlelandet, i tillegg til å sende brigadister som oss på et seksmåneders utenlandsopphold. Dette er siste brigade som drar til Bolivia, neste skal til El Salvador våren 2010. Vi er 10 stk fra hele landet, med svært ulik bakgrunn. En oljearbeider fra Haugesund, en turistguide fra Roervik, en folkemusikant fra vestlandsfjordene. Osv, osv. En utsøkt gjeng er vi om jeg maa faa si det selv, og godt kjent har vi blitt etter å ha vært sammen på diverse kurs i Norge før avreise og ytterligere disse ti dager i Santa Cruz nu nylig. Ganske folkehogskoleaktig, for de som har slike referanser.
Ok. Vi dro altså i samlet flokk til Bolivia med nogenlunde like forventninger og forhåpninger, men med desto lite visshet om hva vi egentlig skulle være en del av. På flyplassen i Santa Cruz ble vi hentet av våre koordinatorer i Bolivia, Jose og Reidun. Høres ut som et trivelig ektepar. Det er de ikke altså. Jose er en 56(?) år gammel Uruguayaner som har bodd 25 år i Norge, og arbeidet de siste årene i Bolivia som brigadekoordinator. Han ser ut som en blanding av Brasils president Lula, en maks ålreit bestefar og littegrann som julenissen (colautgaven). Reidun er i sine glade tyveår tror jeg, og har selv vært på brigade i Chiapas, Mexico hos zapatistene. Trygt å ha dem i landet i tilfelle noget skulle hende.
Vi ble innlosjert hjemme hos Jose midt i sentrum. Et dejlig hus med hengekøyer, plaskebasseng og fire meter høye murer med piggtråd. Her tilbrakte vi mesteparten av de ti første dagene. Det var ikke fremmed for at man følte man var med i Big Brother, men det gikk egentlig overraskende bra med tanke på at vi var 15-20 folk i huset til enhver tid. Det var nemlig også kontoret til organisasjonen Propuesta hvor en av brigadistene skal være dette halvåret. I løpet av denne uken ble vi kurset i det meste. Bolivias historie, urfolks rettigheter, nasjonalisering av naturressurser og andre viktige temaer. Vi slukte all informasjon som små barn, selv om det hele var ganske så intensivt. Om Bolivias politiske og sosiale situasjon får jeg skrive i et senere innlegg. Det er ganske så komplekst, men akk så spennende. Jeg vil tørre å påsta at de endringene som skjer her, blant annet med en splitter ny grunnlov, er blant de mer ambisiøse og spennende man har sett i et land i sør de siste tiårene. Så må hvemsomhelst få være uenige i den påstanden da.
Ok, en liten digresjon. Tilbake til narrativet. Ja, det var ikke slik at vi var i huset hele tiden. Vi dro et par ganger ut og spiste på restaurant og var på fest hos en av de andre organisasjonene. (Mujeres y mojitos. Damer og mojitos altså. Het festen.) Vi besøkte og en landbruksskole litt utenfor byen, som utdannet unge odelsgutter og jenter. Skolen var finansiert gjennom salg av frukt og grønnsaker som ble produsert på stedet. Ganske fascinerende og litt fiffig. En av kveldene fikk vi også med oss en svært absurd teateropplevelse. Eller, teater er vel å overdrive. Det var en oppsetning, ordrett, av en debatt i senatet i USA på 80-tallet vedrørende kokaintrafikk fra mellom-Amerika til statene. Det var oss og fem andre i publikum, og gjengen på scenen var en historie for seg selv. Ymse amatørskuespillere fra Bolivia og et par stykk fra statene som snakket spansk med en så USAsk aksent at man ikke skulle tro det kunne være mulig. Men jo da, det var det. Og for ikke å glemme mannen i dobbelspent dress med verdens bredeste skulderputer. Han var fin han. Halvparten av oss sovnet underveis, men jeg fikk med meg hvert bidige ord. Og glad er jeg for det. Sjeleglad.
Santa Cruz er ikke en veldig fin by, ei heller en veldig stygg. Ergo ganske midt på treet. Som de fleste andre latin-amerikanske byer finnes det riktignok en nydelig plaza (plass) midt i byen, hvor også den store kirken ligger. Det var slik byene ble konstruert av spanjolene i hinde hårde dager, for at innbyggerne alltid skulle være i nærheten av Gud. Men utover plazaen er byen preget av en litt i overkant hastig moderniseringsprosess, altså finner du plenty med høyhus, både ferdige og såvidt påbegynte. I tillegg til det meste annet du finner i en hvilkensomhelst europeisk storby. Her holder også landets rikeste og mektigste stand og disse befinner seg svært langt ute på den politiske høyresida (for aa vaere litt generaliserende. Det er vel lov i en blogg). Derfor er opposisjonen mot regjeringen til Bolivias president Evo Morales (latin-amerikas første president med urfolksbakgrunn) svært sterk i denne byen. Men mer om dette ei annen gang.
Noen dager etter at vi ankom Santa Cruz ble det bestemt hvilken organisasjoner vi skulle bli sendt til. To skulle bli værende i Santa Cruz, fire skulle til La Paz/El Alto (sistnevnte er en relativt ny by som har vokst frem på åsene rundt La Paz. Ca 4000 meter over havet) to skulle til Valle Grande (for å jobbe med organiseringen av et stort møte for sosiale organisasjoner fra hele Latin-Amerika, som hele brigaden skal delta på i starten av oktober) og de siste to til Chiquitania, urfolksområdet som altså nå er mitt nye hjem. Hit ble jeg sendt med Åsta, folkemusikeren (tror ikke hun liker å bli stemplet som dette, men sånn er livet). Da vi fikk vite at det var akkurat oss to som skulle til landsbygda, ble begge litt engstelige/nysgjerrige/overrasket/tatt på senga. En salig blanding. Men begge hadde ytret ønske om det, så egentlig hadde vi skjønt det en stund. Men på dette tidspunkt visst vi verken hvor vi skulle, eller hva vi skulle gjøre der. Samme dag kom likegodt vår nye foreldre på besøk, og der sto da plutselig faren min i døra og smilte til meg med sine åtte tenner. Benito het han. Ålreit fyr. Jeg viste bilder av familien min, og han fortalte hva jeg kunne vente meg der ute i det ukjente. Så drakk vi litt brus. Noen dager senere satt jeg og Åsta oss på bussen sammen med Jose og var plutselig bare 11 timer unna vårt nye hjem. Etter en lang og humpete busstur (en motorvei er under bygging i dette øyeblikk) på en svært ufremkommelig grusvei kom vi frem til byen Robore, som ligger ca 20 minutter unna der jeg skulle bo. Vi var klare. Ja takk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)